For de av dere som på et tidspunkt har lest ex.phil husker kanskje den greske filosofen Sokrates søken etter eudaimonia (oversettes til lykke, glede, velvære). Sokrates var en snål karakter i antikkens Athen. Han fikk folk til å tenke over grunnleggende spørsmål og er spesielt kjent som en deltaker i det som siden er blitt kalt de platonske dialoger. Et av hans spørsmål var; «hva er lykke»?
Det er jo sikkert mange meninger om det, men skal vi dømme etter folks adferd vil jeg påstå at hedonistene har vunnet. Hedonistisk lykke kan enkelt forklares som «materielle og kjødelige nytelser». Er det slik at når hedonistene omsider har fått det de søker etter, at de endelig blir lykkelige? Selvsagt er det ikke slik. Om så var ville de ikke straks søkt etter nye materielle utskeielser og nye elskere. Hedonistisk lykke blir nemlig aldri oppnådd. Det må konstant tilføyes nye artikler på listen over nødvendige nytelser for å opprettholde tidligere lykkefølelse. Skiene fra i fjor er ikke like fine i år og TV-en fra i forfjor har ikke tilstrekkelig oppløsning osv. I det hele tatt, det går inflasjon i hedonistisk lykke.
En annen side ved utstyrsjaget er bling faktoren. Ingen nordmann vil vedkjenne seg det, men jeg tror svært mye av det vi skaffer oss av ting er vel så mye for å imponere andre som for egen nytelse. Tror du folk ville handlet alt det dem gjør om det ikke var for å imponere andre? Jeg tror følgende gjelder; folk handler ting dem ikke trenger for penger de ikke har for å imponere folk dem ikke liker.
La oss vende tilbake til Sokrates å høre hva han mente om lykke:
«Skammer du deg ikke over at du strever for å skaffe deg mest mulig gods og gull, og ry og ære, men ikke bryr deg om innsikt og sannhet, eller om å foredle din sjel så den blir best mulig?»
Her angriper han hedonistiske holdninger hos motparten og slår i et slag for selvutvikling, kunnskap og moral. Spørsmålet vi bør stille oss er hvordan vi kan erverve innsikt, søke sannhet og foredle sjelen når vi ikke har tid til det? Vi bruker tross alt mesteparten av vårt liv på studier, jobb og søvn. Den resterende tiden blir passiv, nettopp fordi de øvrige aktivitetene allerede har slukt den energien som ellers kunne vært allokert mot de aktiviteter som vi i større grad forbinder med lykke enn vår egen betalte jobb. Det er trolig derfor så mange av oss benytter mange timer foran TV-en.
Jeg tror Sokrates er inne på noe. Aristoteles sa noe av det samme. Han mente lykke hadde lite med hedonistisk nytelse å gjøre, men handlet primært om å nytte potensialet i oss. Virkeliggjøre våre iboende muligheter og da særlig knyttet til utfoldelse av kognitive og moralske betraktninger. Det gode liv er altså å være en filosof! Vi kan kanskje hevde han var litt høy på seg selv, men la oss ikke glemme Platons dialog «Staten», der han blant annet hevdet at filosofene burde være de øverste lederne i en ideell stat. Neppe noe mindre arrogant.
Jeg tror nok ikke helt på staten til Platon, men at selvrealisering og utfoldelse av egne muligheter er en viktig komponent for varig lykke syntes jeg rimer godt med egne erfaringer. Lite gjør meg mer lykkelig enn prosessen mot et vellykket personlig prosjekt. Legg merke til at jeg sa prosessen. Det er altså selve arbeidet som gir denne følelsen, ikke bare resultatet. Hva slags prosess dette er i praksis tror jeg hver enkelt må finne ut selv. Det vil trolig variere fra person til person. Likevel tror jeg den viktigste komponenten for alle friske individers lykke er sterke mellommenneskelige relasjoner. Venner (en flokk) og et stabilt og kjærlig ekteskap (eller noe lignende) med tilhørende småtroll tror jeg vi biologisk belønnes for i form av lykke. Det er vanskelig å argumentere for at dette ikke er en universell kilde til lykke gitt det sterke instinktet mange arter kjenner mot nettopp familieforøkelse og vennskapelig samhold.
Etter tilføyelsen vedrørende familie og øvrige relasjoner er jeg altså enig i sitatet til Sokrates, men samtidig anbefaler jeg leserne av denne bloggen å spare penger. Det kan nok på mange virke selvmotsigende, meg selv inkludert. Jeg tror det har sammenheng i at det også stemmer. Det er åpenbart selvmotsigende. Likevel er det mulig å skimte en rød tråd i denne teksten. Nettopp tid, energi og måtehold! Skal vi leve et godt liv trenger vi ikke omfavne hedonismen, men det er ingen tvil om at en viss grad av materielle goder må til for at livet vårt skal ha forutsetning for å oppnå en varig status av lykke som Sokrates disipler. Vi må betale tid og energi for å kjøpe oss det nødvendige slik at vi kan strekke oss etter vår mening.
“How much is enough” er en filosofisk og svært velskrevet bok som omhandler emnet diskutert i dette innlegget. Jeg anbefaler boken på det varmeste til alle som er interessert i økonomi og dens plass i samfunnet.