Det har seg slik at energitid egentlig er den viktigste valutaen. Hvis du betaler energitid (går på jobb) mottar du senere transaksjonsvalutaen NOK (norske kroner). For NOK kan du kjøpe hus, bil, mat, stereo eller en flyreise til Kypros. Du kan også kjøpe energitid.
Den energitiden jeg her sikter til er den gjennomsnittlige energitiden i et aksjeselskap. Det vil si den energitiden de ansatte i aksjeselskapet nedlegger i virksomheten hver arbeidsdag. Arbeiderne skal selvsagt ha transaksjonsvalutaen NOK som lønn og bedriften må betale for diverse kreditt, produksjonsutstyr, husleie etc. Tilslutt sitter bedriften forhåpentligvis igjen med et positivt resultat etter skatt som du som deleier av bedriften ofte får utbetalt som utbytte. Det som nå har skjedd er at du har tjent penger på andre menneskers energitid. Altså jobber disse menneskene for deg. Dette er så viktig at jeg må si det en gang til. Du kan altså kjøpe energitid. Du kan kjøpe fremtidig passiv inntekt slik at du i fremtiden, hvis du vil, kan velge å beholde mer av din energitid til egen utfoldelse uten at penger trenger å bety noe for den vurderingen.
Jeg tror mange føler at den energitiden de legger ned i egen betalte jobb i tilstrekkelig grad tilfredsstiller behovet for selvutvikling og at jobben dermed bidrar til ens lykke. Disse menneskene er svært heldige, selv føler jeg at jeg delvis faller innunder denne kategorien. For meg så har det sammenheng med at jeg har sterk innflytelse over de oppgaver jeg utfører, noe som gir illusjonen av frihet over egen jobbhverdag. Jeg kaller det illusjon, for jeg er smertelig klar over at jeg er bundet til de oppgavene jeg utfører. Selvsagt kan jeg bytte jobb, men det forandrer ikke det faktum at jeg er bundet til å selge min energitid for å underholde meg og min familie med livsnødvendige ting som mat, klær og tak over hodet. Nettopp på grunn av dette, tror jeg gleden i arbeidet ville økt om jeg kunne bytte ut illusjonen av frihet med ekte frihet. Jeg liker ikke tanken på å være bundet til å gi fra meg 45 timer i uken helt til jeg fyller 67 år. Hvis jeg visste at jeg når som helst kunne velge å lese en bok på balkongen hjemme, dra på fjelltur eller reise jorden rundt uten å erklære økonomisk selvmord, ville jeg følt meg virkelig fri. Det er ikke gitt at jeg ville sluttet å jobbe. Jeg ville gjort som Sokrates; «søkt innsikt, sannhet og foredlet min sjel slik at den kunne blitt best mulig.»
Øvrige elementer som trekker ned lønnet arbeid som kronisk livstil er at oppgavene tidvis får en svært repeterende karakter. Ikke minst bindes for stor andel av energitiden til et engasjement. Minst ni timer hver dag inkludert lunsj og pendling for min del, ofte mye mer. Jeg tror ingen aktivitet uansett er interessant ni timer fem dager i uken i førti år. Derfor hedger jeg lykken min med et frihetsfond.
Det er ingen ny ide å spare seg frem til økonomisk uavhengighet. Mange har gjort dette tidligere og også blogget om det, skrevet bøker om det og lever i disse dager det livet de ønsker finansiert av utbytte fra sine egne frihetsfond. Mange av dem jeg har lest om omfavner ikke måtehold, men noe jeg vil hevde er en ekstrem variant av nøkternhet. Mitt mål er ikke å leve ekstremt nøkternt. Jeg tror ikke et liv fult av ting gjør meg lykkelig, men jeg ønsker ikke å leve som en ortodoks munk heller. Jeg angrep tidligere hedonistisk shopping som misforstått jag etter lykke, likevel anerkjenner jeg gleden i en god vin delt med ens kjære. Eller et fint og godt hjem dekorert med intelligent litteratur og behagelige møbler. En fryser full av god mat og god musikk fra gode høyttalere. Innkjøp av disse tingene gir meg glede og et blaff av lykke. Dette blaffet mener jeg er et fint krydder til den konstante lykken familie, venner, kognitiv stimulans og selvrealisering gir oss. Det viktige er at dette er et krydder og ikke selve maten! Hvis krydderet også hindrer meg i å oppnå økonomisk frihet vil jeg avstå fra å krydre maten inntil det ikke lenger er tilfelle. Frihet er viktigere enn krydder!
Måtehold er en dyd jeg tror de færreste behersker, spesielt i ung alder. Likevel tror jeg måtehold er nøkkelen til suksess i de fleste arenaer i livet. Måteholdne personer karakteriseres ofte som balanserte, fromme, dydige, jordnære og beherskede. Selv har jeg blitt litt opphengt i å være mest mulig balansert i alt jeg foretar meg. Det er lett å sette enten eller merkelapper på andre. F.eks:
- Optimist eller pessimist
- Teoretisk eller praktisk
- Overbærende eller aggressiv
- Hedonist eller munk
- Introvert eller ekstrovert
- Alkoholiker eller avholds
- Feit eller tynn
- Filosof eller arbeider
Selv ønsker jeg en realistisk anvendbar tilnærming til et balansert nøkternt liv med sterke relasjoner, gode viner og god mat over ærlige og oppriktige samtaler.
Legg merke til at overnevnte ønske inneholder moderasjonen av ekstrem poengene i listen over. Intuitivt vet alle lesere at det livet jeg kort beskrev over er et godt liv. Et måteholdent liv er trolig kulturelt (og kanskje instinktivt) appellerende for oss mennesker. Oppfører vi oss utenfor sonen av moderasjon ender vi raskt opp med merkelapper fra listen over. Likevel må vi ikke tro samfunnet vårt fremholder moderasjon som den fremste dyd. Våre politikere styrer ikke samfunnet etter prinsipper om moderasjon, men prinsippet om økt bruttonasjonalprodukt per innbygger. Det er de økonomiske rammer som setter dagsorden for den politiske agenda. Bedriftene søker økt salg via reklame i alle former. De forsøker da å appellere til mottakerens lykke og sprer dermed løgnen om den hedonistiske eudaimonia. Samfunnet og dets individer er altså ikke moderate, det lønner seg nemlig ikke i et makroperspektiv. Hadde forbrukersamfunnet bremset ville økonomien gått over i resesjon. Snakk om pakt med djevelen!
Vi har nå fått etablert at moderasjon er dyd og at individer flest verdsetter moderasjon som dyd. Likevel vitner adferden vår om mangel på dette når det kommer til økonomi. Vi bruker i stor grad opp lønna hver måned blant annet fordi vi tror det gir oss lykke å skaffe oss nye ting. Vi ønsker å vise oss frem som vellykkede (bling effekten) og er et lett bytte for reklame. Mange vil hevde at de ikke biter på reklamen, men om så var så blir de påvirket av storsamfunnet og dets forventninger. Statistisk er det en veletablert sannhet at storsamfunnet lar seg påvirke av reklame og i neste instans så blir alle påvirket av storsamfunnet. Altså, hedonistisk forbruk råder. For å oppnå økonomisk frihet må vi først fri tankene våre fra ideen om at lønna skal brukes opp. Det hjelper ingenting å øke lønna hvis den holdningen vedvarer.
Poenget med å erverve et frihetsfond er å oppnå frihet for frihetens skyld. Deretter blir det opp til hver enkelt hva de vil fylle denne friheten med.
Veldig bra. Tenker akkurat det samme selv. Måtehold. Forbruk gir meg nær ingen lykke :-). Hadde vært interessant å se hvor mye fondet ditt bestod av og utvikling på det i str. Et annet spm: Hvordan forholder du deg til nedbetalt hus og investering? Hvor mye av husgjelda beholder du før du begynner å spare i fond og aksjer?
Hyggelig at du liker det filosofiske grunnlaget for sparingen. Når det kommer til det rent praktiske rundt boliglån og investeringer, mener jeg dette må styres at den enkeltes risikotoleranse, jobbsikkerhet osv. Selv er jeg aggressiv i min sparing i den forstand at jeg ikke betaler ned på boliglånet, men sparer isteden hardt i aksjer og fond. Det er noe jeg gjør blant annet fordi mitt boliglån utgjør mindre enn 50 % av boligens verdi, både jeg og min kone jobber og har grei inntekt og akseptabel jobbsikkerhet. Mye skal gå galt for at dette skal gå riktig galt. Mulig jeg skriver et innlegg om dette…
Når det er sagt, mener jeg verdsettelsen i globale aksjer er strekt vel langt. Det betyr ikke nødvendigvis at det skal komme en korreksjon, men sannsynligheten blir ikke mindre med eskalerende verdsettelse. Viktig å tenke risikokontroll i alt man foretar seg og ha en plan for fremtiden. Jeg anbefaler ikke ukritisk å spare i aksjer fremfor nedbetaling av lån, hver enkelt må vurdere det selv ettersom hver enkelt sin situasjon er unik.