Min personlig økonomiske frihetsstrategi

Høsten 2015 ble starten på en ny reise. Jeg hadde tidligere spart penger, men denne gangen var det annerledes. Det var ikke lenger skippertak som styrte sparingen, ei heller var det magefølelsesinvesteringer som rådet beslutningene. Jeg laget isteden en investeringsstrategi og satte meg målet om økonomisk uavhengighet innen år 2033. Til nå har jeg ikke skrevet noe om helhetstanken i min personlig økonomiske frihetsstrategi (PØFS). Jeg har riktignok tidligere skrevet om min porteføljestrategi, men den beskriver kun strategien bak aksje og fondsinvesteringene. Det jeg vil skrive om nå er langt mer overordnet og totalt.

Man kan ikke ha en PØFS uten å ha et klart mål. Mitt mål er som kjent å bli økonomisk uavhengig innen år 2033. Det betyr at jeg om femten år potensielt skal kunne si opp jobben uten at det skal ha reelle praktiske konsekvenser for mitt økonomiske velbefinnende. I tillegg ønsker jeg å gi barna mine en mulighet utover den konvensjonelle tjenesteveien. Det er mulig de vil finne selvrealisering i tjeneste for kapitalister. Selv foretrekker jeg å være kapitalisten arbeidstakerne realiserer fremfor å realisere andre kapitalister. Målet er altså klart, men det er ikke nok å ha et mål. Man må også evne å tråkke veien som fører dit. Jeg vet altså hvor jeg vil, men hvor er det jeg står?

Jeg står i den 33 måneden i et løp på 213 måneder. Jeg er gift, far, arbeidstaker, har dyr bolig, et middels stort boliglån, noe studiegjeld, billig bil og nøkternt med ting. Jeg har også IPS, innskuddspensjon, folketrygden, aksjer, fond, Crowdlending samt et og annet veddemål. Jeg vil i det følgende redegjøre for min refleksjon vedrørende hver av de nevnte kvaliteter, dernest betrakte kvalitetenes synergier imot mitt endelige mål om økonomisk uavhengighet.

Familie

Å ha ei å dele livet med og noen barn å være helt for, er det vakreste liv en mann kan leve. Det er min påstand. En kyniker med ekteskapsstatistikken i hånd kan lett benekte påstanden som romantisk vås. Statistikkens tale er mørk, men man må aldri tenke at gjennomsnittsekteskapet er representativt for ens eget. Det blir som med gjennomsnittsøkonomien til det enkelte individ. Noen rigger økonomien godt og er vel bevisst sammenhengen mellom inntekt, forbruk og formue. For slike mennesker blir det absurd å sammenligne seg med gjennomsnittet. Likeledes blir det absurd for dem som kontinuerlig kultiverer kjærligheten å sammenligne seg med dem som gjør det i mindre grad. Jeg tror dessuten at tradisjonell kjernefamilie er den beste sosiale institusjon for kultivering av både mann, kone og barn. Vi er sosiale skapninger med behov for ulike former for sosial interaksjon der lidenskapelig kjærlighet med den naturlige konsekvens av forøkelse typisk forvandler både mann og kone til hele mennesker. Ansvaret og kjærligheten man føler for barna kultiverer dessuten ens ansvarlighet, læreevner, empatiske så vel som kognitive evner. Barn er nysgjerrige skapninger som ofte vil stille spørsmål en selv ikke umiddelbart er i stand til å besvare. Det fører til refleksjon, og mange gode samtaler der man ofte må forklare vanskelige konsepter på en måte et barn kan begripe.

Jeg skriver ofte mitt mål, men det er egentlig ikke korrekt formulering. Målet er et jeg og min kone har satt i fellesskap. Jeg vandrer altså ikke mot økonomisk uavhengighet alene. Jeg har med meg verdens beste person på reisen, noe jeg er overbevist om at styrker sannsynligheten for suksess betydelig.

Overnevnte refleksjon vedrørende familiens verdi er ekskludert de fordeler og ulemper familien har på ens personlige økonomi. Kort oppsummert har en partner som oftest en stor positiv effekt og barn en forholdsvis stor negativ en. Det er jo åpenbart lettere å oppnå finansiell uavhengighet når man deler bolig med en person som også bringer hjem en inntekt. Det er mange kostnader som i liten grad påvirkes av hvor mange som tilhører husstanden, men den kostnaden som i mitt tilfelle har steget mest er den forbundet med ferie. To voksne kan feriere utenfor sesong, men med barn må man gjøre det i skolens ferier. Da er gjerne flybillettene mer enn dobbelt så dyre, hotell likedan. Barn spiser og vokser, noe man ser på budsjettet for både mat og klær. For øvrig velger mange seg også en større bolig av hensyn til barna.

Bolig og gjeld

Boligen betrakter jeg ikke som annet enn en fordring. Det spiller i og for seg liten rolle om boligprisene går opp eller ned. Egenkapitalen av boligen genererer ikke positiv kontantstrøm og dermed er verdien av den lite relevant. Ettersom jeg ønsker å beholde boligen når jeg har nådd målet, er i prinsippet boligen kun en kostnad. Dette vet jeg sjokkerer mange, men tenk over det. En bolig man bor i, og som man skal fortsette å bo i, vil aldri kunne bli en inntekt. Boligverdien kan riktignok stige og det har den vitterlig gjort også, men det fører faktisk til økte utgifter! Når boligens verdi øker, øker også eiendom og formueskatten. Disse skattene er en utgift som fører til at jeg ikke klarer å spare like mye penger i de eiendelene som genererer positiv kontantstrøm.

Dette var kanskje i overkant negativt. Å eie sin egen bolig har stor personlig verdi for mange, meg selv inkludert. Ulempene får dog lite oppmerksomhet i media og blant folk flest. Man kan høre folk snakke om å bo seg rike osv. Selv har jeg «tjent» flere millioner kroner på å bo. Fordelen med det er jo at jeg ikke trenger å ha et så stort lån som dagens førstegangskjøpere, noe som selvsagt fører til lavere månedlige boutgifter sammenlignet med dem. Boligprisveksten har gitt meg høyere boligformue, men det fører også til høyere skattekostnader. Poenget mitt er at primærbolig er en kostnad, spesielt hvis primærboligens verdi stiger. Verdistigningen fører til økte utgifter og er således ikke noe å feire.

Jeg har en dyr bolig der 60-70 % av verdien er egenkapital. Boliglånet har jeg midlertidig sluttet å betale ned på. Det er av den enkle årsak at forventet avkastning ved å betale ned boliglånet mitt er ca. 2,1 % (som er min effektive rente). Forventet avkastning i aksjemarkedet er nominelt ca. 10 %. Jeg kan altså velge mellom en garantert gevinst på 2,1 %, eller en mulig langsiktig gevinst på 10 %. Gitt min sterke balanse, blir det i mitt hode uansvarlig å betale mer ned på boliglånet.

Denne betraktningen er dog noe forenklet. Hvis vi spoler 15 år frem i tid, til den dagen mitt mål om økonomisk uavhengighet skal være nådd, vil jeg være i en slags knipe. Jeg vil da ha en garantert kostnad på boliglånet, og en sannsynlig inntekt fra porteføljen. Aksjer, obligasjoner og den slags eiendeler er volatile av natur, rentene må betales uansett. Hvis omstendighetene slår feil og markedet skulle bli surt (ala finanskrisen 2008), vil jeg risikere å måtte selge eiendelene mine for å betale rentekostnadene. Jeg bør derfor rigge økonomien min for lavest mulig faste kostnader innen 2033. Altså bør boliglånet betales mest mulig ned innen den tid. Jeg er foreløpig usikker på hvordan jeg best bør gjøre det, noe jeg for øvrig har god tid til å vurdere.

Et siste moment vedrørende bolig og boliglån er fleksibiliteten boligverdien bringer. Dessverre er det en fleksibilitet mange misbruker grovt. Typisk låner folk opp på boligen sin når boligprisen stiger. Det er ikke nødvendigvis dumt, det kommer an på hva man kjøper. Problemet er at folk flest kjøper ting som ikke genererer positiv kontantstrøm. Det jeg tenker å gjøre, hvis det skulle oppstå en mulighet i markedet, er å låne massivt på boligen og kjøpe aksjefond. La oss si en ny finanskrise skulle inntreffe, og de store indeksene skulle falle 50 %. Da skal jeg låne alt jeg klarer og dernest mate pengene inn i verdensindeksen. De påfølgende årene etter et slikt veddemål vil da selvsagt gå med til å betale ned boliglånet fremfor å spare mer i aksjer. Poenget er å gripe mulighetene når de er der.

Studiegjeld er noe jeg aldri skal betale mer ned på enn jeg må. Skulle jeg dø en tidlig død slipper kone og barn å dra på den gjelda ettersom den automatisk slettes ved dødsfall. Lånet er heller ikke av betydning for kontantstrømmen i 2033.

Pensjon

IPS står for individuell pensjonssparing. Den har eksistert en stund, men ble revidert i 2017 (blir ofte omtalt som IPS 2.0). Opplegget er forenklet slik at man kan overføre 40.000kr på en IPS konto og få 9.200kr igjen på skatten påfølgende år (23 % for inntektsåret 2018). Det er viktig å være klar over at de pengene man får igjen på skatten ikke er av samme art som BSU. Man beholder ikke pengene for alltid. Når man omsider skal begynne å bruke av IPS pengene skattes nemlig hele beløpet, også innskuddsdelen. I praksis er altså skattefradraget et gratis lån som man får avkastning på. En annen fordel er at IPS beløpet ikke skattes som formue, noe som er av betydning over et langt liv. Slik jeg ser det er det derfor lurt for oss som søker finansiell uavhengighet å spare i IPS. Mange peker på at 40.000kr er mye penger, og at man ikke kan ta ut pengene før man er pensjonist. Det er for meg helt uten betydning. Jeg er likvid. Både jeg og min kone gjør dette, så summen blir til sammen 80.000kr per år. Hvis vi antar 10 % nominell avkastning på fondsandelene, vil IPS kontoene i 2033 være på ca. 3 mill. Det er også viktig å være klar over at den endelige skatten på IPS kontoen ikke har samme oppskaleringsfaktor som for øvrige aksje kontoer. I 2018 er skattesatsen for ordinære aksjekontoer 30,59 % og for IPS kun 23 %.

Arbeidsgiveren min betaler en viss sum inn på en innskuddspensjonsordning. Jeg har kontroll over fondsvalg, og velger fond der som samsvarer med min globale verdistrategi. Innen 2033 vil den kontoen, hvis jeg oppnår 10 % nominell avkastning, være på ca. 2,2mill. I tillegg har min kone en tilsvarende ordning, men jeg har ikke helt oversikt over hvordan den vil utvikle seg. Sannsynligvis vil vi til sammen ha et solid pensjonskapitalbevis i 2033. Det er penger vi kan begynne å bruke av ca. 17 år etter at målet vårt er innfridd.

IPS, innskuddspensjon og folketrygden (hvis den fortsatt finnes), vil trolig være nok til å drifte et nøkternt 67 år gammelt par. Husk at boliglånet skal være nedbetalt allerede 17 år tidligere. Det som da gjør det hele litt morsomt er at øvrige investeringer dermed kun trenger å underholde oss i 17 år. Det er likevel ikke det som er planen. Jeg har vesentlig større ambisjoner for formuen enn at den skal fordufte på 17 år, men det er altså tilstrekkelig for vår økonomiske situasjon at den holder frem til pensjonsalder. Hvorfor tror jeg det? Hvis jeg antar at pensjonskapitalbevis og IPSer for oss begge til sammen er på ca. 6,5mill. i 2033, og at markedet gir oss 7 % nominell avkastning de neste 17 årene (jeg antar risiko aversjon når alderen tiltar), så vil den samlede kontrollerbare pensjonen være på 20,5mill. Alle nevnte beløp er nominelle, altså beløp før inflasjon. Det er av betydning over så lange tidsserier. De 20,5 millionene er som antydet pensjonsverdien i 2050, hele 32 år fra skrivende stund. Hvis man antar at sentralbankens inflasjonsmål på 2,0 % blir realiteten i tidsserien på 32 år, vil de 20,5 millionene i dagens pengeverdi tilsvare ca. 12 mill. Jeg kan da ta ut nesten 68.000kr/mnd. i dagens pengeverdi uten å redusere pensjonsporteføljens totale verdi. I praksis bestemmer jeg ikke hvor mye som tas ut, men jeg bestemmer selvsagt om jeg vil bruke dem eller ei. Det ligger ikke naturlig for meg å bruke så mye penger. Jeg kan dermed anta en meget velstående alderdom.

Aksjer og fond

Frihetsfondet er ikke bare navnet på denne bloggen, men også aksjeporteføljen min. Mine lesere vil kjenne denne delen av sparingen svært godt, jeg vil derfor her bare nevne den for ryddighetens skyld. Det er denne som mottar det meste av overskuddslikviditeten etter at utgiftene er betalt. Totaltsett sparer jeg ca. 50 % av nettolønna fordelt på Frihetsfondet, IPS, Crowdlending og litt diverse.

Crowdlending

Min kone har begynt å spare en del via Kameo. Det er en tjeneste som hjelper små bedrifter med finansiering via mange små innskudd fra sparere. Et typisk prosjekt kan være en liten eiendomsutvikler som ønsker å låne fem millioner til å fullføre et boligprosjekt. En sparer velger selv hvilket prosjekt han eller hun ønsker å satse på. Kameo undersøker bedriftens kredittverdighet, setter opp et låneprospekt og tar betalt av bedriften for dette. Renten på disse lånene er ofte mellom 8 og 12 prosent. Dette skattes som obligasjoner, altså 23 % i 2018.

Kameo har hatt noen utfordringer med finanstilsynet knyttet til enkelte formaliteter. Det viser seg at lovverket knyttet til bedriftslån er noe strengere i Norge sammenlignet med Sverige, noe som trolig vil bli revidert på sikt. Dessverre måtte nylig Kameo stenge sin norske virksomhet inntil de har tilpasset seg lovverket. Jeg tror Kameo og eventuelt andre tilsvarende tjenester på sikt vil bli en vesentlig komponent i vår portefølje.

Diverse veddemål

Frihetsfondet og Crowdlendingen er det jeg ser på som min sannsynlige uavhengighetskilde inntil vi kan høste av pensjonskontoene. Jeg vil i tillegg komme til å ta en del veddemål avhengig av hva som åpenbarer seg av muligheter og idéer. Det viktigste for meg er at uavhengighetsloddene ikke kommer i veien for uavhengighetskilden. Jeg betrakter altså uavhengighetsloddene som lavsannsynlighets veddemål med ekstremt stor oppside. Dette kan være alt fra crypto assets til opsjonshandel. Størrelsen på slike veddemål skal initielt være av en liten andel av min overskuddslikviditet. Skulle jeg treffe godt på veddemålene vil jeg ikke nødvendigvis overføre gevinsten til noe tryggere. Tanken er å kjøre et sikkert løp som nærmest er garantert i tillegg til et ekstremløp som potensielt kan forandre hele spillet dersom lykken skulle inntreffe. Jeg skrev litt om crypto assets i november i fjor og litt mer i årsrapporten i januar. Kort oppsummert har jeg kjøpt noe maskinvare for utvinning av crypto assets, reinvestert noe av avkastningen i ytterligere maskinvare samt beholdt noe crypto assets for forhåpentligvis eksponentiell vekst de nærmeste årene. Hvis veddemålet slår feil, så taper jeg ikke mye av sparebeløpet. Skulle jeg derimot treffe vil oppsiden potensielt være fenomenal.

Dagens kontantstrøm

Dagens kontantstrøm beskrives av figuren over. Jeg sparer halvparten av inntekten og plasserer pengene i ulike aktiva. Tanken er at kontantstrømmen i denne figuren skal gjelde frem til måloppnåelsen i 2033. Deretter skal Frihetsfondet sammen med låneporteføljen underholde oss i 17 år. Frihetsfondet ble etablert i 2015 og spareraten har steget jevnt frem til dagens som er ca. 50 %. Selv om jeg kun skulle oppnå fire prosent årlig avkastning, vil jeg med 17 års sparing faktisk opparbeide meg et frihetsfond med kapital tilsvarende 17 års forbruk. Det er dermed nærliggende å tro at jeg reelt sett vil bli økonomisk uavhengig langt tidligere enn 2033, men planen er likevel å jobbe frem til da. Jeg ønsker å bygge en robust familieportefølje som vil overleve meg selv, og kanskje også mine barn. Fra og med 2050 skal IPS, innskuddspensjonen og eventuelt folketrygden finansiere pensjonsårene mens Frihetsfondet står urørt og vokser seg stort i markedet.

Balanse

Jeg har laget en oversikt over min balanse i dag, og en for min balanse i 2033. Poenget er ikke å leve etter disse framskrivningene til punkt og prikke. Poenget er å stake ut en kurs, men av erfaring vet jeg at slike projeksjoner aldri beskriver terrenget eksakt. Alt kan skje, derfor er det med stor ydmykhet jeg forsøker å stake ut kursen for min PØFS.

Dagens balanse er karakterisert av en dyr primærbolig og relativt lite gjeld. Frihetsfondet utgjør foreløpig en liten andel av eiendelene. Det forventer jeg at vil endre seg frem mot 2033. Den fremtidige balansen er regnet ut under følgende forutsetninger:

Jeg antar generelt 10 % nominell avkastning for både Frihetsfondet, IPS og innskuddspensjonen, 8 % avkastning på Crowdlendinga, 3 % på boligen og at veddemålene går i null! Jeg antar dessuten at boliglånet aldri blir betalt ned ettersom jeg ikke har bestemt meg på dette punktet. Jeg antar også at inntekten er konstant de neste 15 årene, noe som er urealistisk konservativt. Den nominelle avkastningen på 10 % vil nok mange tenke er optimistisk, men uansett hva jeg velger her så får jeg ikke noe fasitsvar. Jeg investerer i strategier som historisk har gitt høyere avkastning enn indeks samtidig som at indeks over lang tid typisk har gitt ca. 10 % avkastning.

Statisk og dynamisk

Min PØFS skal ikke være statisk. Jeg har lært mye frem til nå, og forventer å lære minst like mye i tiden fremover. Strategien fremstilt i dette innlegget er det beste jeg har klart å tenke meg frem til, nødvendigvis begrenset av min kunnskap. Da jeg opprinnelig startet på reisen mot økonomisk frihet ante jeg ingenting om IPS. Nå er IPS blitt helt sentral i min PØFS, noe jeg mener den bør være for de fleste.

Ettersom det nødvendigvis er langt mer jeg ikke vet, enn jeg vet, blir det tullete av meg å ha en statisk plan. Vi lever alle i en dynamisk verden, og lite er mer dynamisk enn markedene. Likevel skal arbeidet med å forbedre egne evner være en statisk øvelse som helt sikkert vil føre til en dynamisk PØFS.

Har du en PØFS? Ser du noen mangler ved min, eller har du noen idéer eller spørsmål? Kommenter gjerne nedenfor.