Året 2018 har hittil servert Frihetsfondet en svært dårlig avkastning. Generelt har verdens børser falt i dollar verdi, faktisk er det kun Qatar, Saudi Arabia, Israel, Norge, Brasil, USA og New Zealand som har opplevd oppgang. De øvrige 39 landene i listen til Seeking Alpha har alle notert et fall på mellom 0 og 42 prosent. En del av forklaringen er selvsagt at dollaren har styrket seg, men børsåret har ikke vært bra i lokalvaluta heller.
De fleste personlige norske investorer investerer tungt i Norge, og kanskje i et eller flere globale indeksfond. For alle dem har året vært bra. De er selvsagt genier, for vi andre må jo skjønne at globale indeksfond er det lureste i verden?
Jeg skriver dette med en anelse irritasjon. Årsaken til at globale indeksfond har fungert bra i 2018 er at USA teller 61,2 prosent i disse (for KLP AksjeGlobalIndeks II). De samme menneskene som genierklærer seg selv grunnet sitt valg av indeksfond mener generelt at Trump er en tulling og at alt han gjør bare er dumt. Da blir det litt komisk at det beskrivende narrativ vedrørende den amerikanske børsoppgangen er primært Trump sine skattereduksjoner og kanskje også proteksjonistiske næringspolitikk. America first! Jeg tar ikke stilling til hvorvidt det stemmer eller ei, men irriterer meg over den manglende forståelsen for at den generelle investors ikke-diversifiserte strategi skyldes flaks fra deres side, minst av alt dyktighet.
Ettersom jeg allerede har innrømmet en liten – kanskje ikke så liten heller, irritasjon. Hva annet foregår i hodet mitt denne sene høstkveld?
Jeg er nok ikke så rasjonell som jeg ofte later som. Jeg har en haug med svakheter der stolthet og selvhøytidelighet er blant de største. Jeg tar det dermed personlig når småsparere med noen tusenlapper i indeksfond hevder at de har forstått noe åpenbart. Noe all forskning også konkluderer med, tror dem. Jeg blir irritert, selv om jeg rent rasjonelt mener at det er uklokt å ha 61,2 prosent av porteføljen i ett land i en tid der dollaren er på sitt sterkeste og verdsettelsen stiv relativt til øvrige markeder. Så hvorfor bry seg? Jeg mener jo at jeg har rett og at de tar feil. Kan jeg ikke leve med det? Eller er det kanskje en liten ubehagelig erkjennelse om at jeg kan ta feil? Eller en liten gnist av skam og usikkerhet kamuflert som irritasjon for å beskytte egen stolthet?
Det er forbausende at troen på egen strategi, en strategi jeg vet vil være volatil og tidvis ligge langt bak indeksfond, brått skulle bli redusert. Hvorfor tviler jeg mer på egen strategi nå? Hvorfor har jeg nå lyst til å investere i aksjer og fond med lavere forventet avkastning enn de jeg for tiden besitter? Spørsmålet er om jeg tenker med den kognitive motoren eller følelsene, og svaret er vel åpenbart, er det ikke? Tonen i avsnittene oventil tilhører vel ikke mitt kognitive jeg?
Etter at jeg og min kone startet Frihetsfondet har vi spart oss opp til en portefølje på over en million kroner. Med unntak av egen bolig har vi aldri vært i nærheten av slike summer. Vi sparer dessuten halvparten av nettolønna, noe som betyr at Frihetsfondets utvikling er av stor betydning for vår fremtidige finansielle situasjon. Det påvirker følelsene når tankene, som jo er alt vi virkelig er, på kort sikt har ført til et resultat som er ekstremt mye dårligere enn tankeløs indekshamstring. Det hjelper da svært lite at indeksfolket samt småsparere i NEL og PGS rister forsiktig på hodet over mine posisjoner i f.eks. fremvoksende markeder. Det er de kognitive tankene som har ført meg til de posisjonene jeg har, men ikke uten hjelp av følelsene stolthet og selvhøytidelighet. Det er jo ikke lite freidig å hevde at en selv innehar mer kunnskap enn markedet generelt om den langsiktig fremtidige avkastningen. Er det hybris som har bedratt meg til å tro at jeg kan slå den globale indeksen? Hva har forresten endret seg fra i fjor? Jeg har oppnådd dårlig avkastning i år, men det er jo som sagt noe jeg må forvente for å kunne stå i strategien jeg har valgt. Hva er det jeg tenker med, tankene eller følelsene?
Årets korreksjon har ført til overnevnte forvirrede tanker samt en god del filosofering rundt meg selv og hvem jeg er. Det er forbausende hvor skjør sannheten kan bli når tvilen lusker i bakhånd, noe som strengt talt har gjort meg usikker på langt mer enn jeg normalt liker å innrømme. Selve hensikten med denne bloggen er å være en ærlig mental logg til oppbygning for meg selv og interesserte lesere. Selv om dagens tekst neppe er av det mest sjarmerende slag, håper jeg teksten forståes rett. Det er ikke mitt kognitive selv som tenker alt dette, det er mitt følende selv – og der er veien lang til rasjonalitet.
Rent kognitivt står jeg for at rebalansering mot diversifiserte verdi-veddemål er en fornuftig tilnærming til markedet på langsikt. Konsekvensen er dog at en alltid er kontrær, hvorfor skulle ellers disse markedene prises så billig? Min følelsesmessige utfordring er altså ikke bare knyttet til at aksjene mine har falt. De har falt mens øvrige norske investorer har opplevd oppgang! I tillegg har jeg nå svært mye penger i markedet. Den følelsesmessige tollen den kontrære porteføljen har påført meg har vært stor, men på den annen side har den også kastet av seg en serie tanker som jeg ønsker å dele i kommende innlegg.
Dette innlegget er skrevet av følelsene, uten all verdens innputt fra intellektet. Poenget var å få frem at følelsene biter, og kan resultere i usjarmerende oppførsel, sjalusi, ufine beskrivelser og destruktive usammenhengende tanker. Det vil snart dukke opp et innlegg i en ny serie som jeg vil kalle «Individet». Jeg vil i den serien forsøke å presentere et praktisk filosofisk syn på mennesket for kultivering av meg selv – for det trengs, og forhåpentligvis flere. Disse innleggene vil ikke være direkte knyttet til markedet, sparing eller finansiell uavhengighet. Dere er dermed advart. Håper likevel noen ønsker å lese det, og finner glede i tekstene. Jeg tror den utilitaristiske verdien av en praktisk tilnærming til individet og en selv er uvurderlig for oss investorer.
Interessant lesing, takk for at du deler tankene dine! Generelt forstår jeg følelsene dine, men de virker i overkant basert på hvordan andre gjør det. Å sammenligne seg med ulike indekser er ikke alltid så greit. Selv måtte jeg bare innse at å bruke olje- (eller lakse) prisen som sammenligningsgrunnlag faktisk ikke gir mening. Large cap gjør det veldig bra nå, men har ikke gjort det historisk. Men det finnes nå flere indekser enn selskaper, så hva som er relevant sammenligningsgrunnlag er ikke så godt å si.
Jeg leste et sted at i oppgangsperioder er alle opptatt av å slå markedet og indexen, mens i nedgangstider er egentlig alle bare opptatt av å ha nok penger til å klare seg. Og faktisk er å ha en trygg økonomisk situasjon det eneste som betyr noe, det fokuset hjelper meg ihvertfall. Det virker som du har identifisert noen lite konstruktive følelser hos deg selv. Håper det hjelper deg å skrive om de, og at du kommer med innlegg om hvordan du tenker om porteføljen.
Synes porteføljen din er interessant, jeg tenker mye likt som deg, at small-cap og emerging markets vil gjør det bra. Men renteoppgang i USA vil nok utløse fall over hele verden, og det gjør at jeg ikke er komfortabel i annet enn rentekonto, og noe i enkeltaksjer jeg tenker å beholde over tid.
Takk for det.
Jeg forsøker i innlegget å få frem avstanden mellom mine rasjonelle og ikke-rasjonelle “tanker”. Når man blir usikker så vet man ikke alltid hva som er hva. Jeg tror fortsatt på strategien min, men tenker at jeg kanskje ikke har vært flink nok til å diversifisere. Jeg gjør ingenting med det nå. Faktisk så kjøper mer EM akkurat nå.
Har du lest boka Principles av Ray Dalio?