Frihet og dens nødvendige ansvar

Navnet på denne bloggen er frihetsfondet, og tanken med både bloggen og sparingen bunnet ut i å oppnå økonomisk frihet innen år 2033. Min hensikt har ikke endret seg, men den har ekspandert. Begrepet frihet fortsetter å bergta meg på flere måter, og mest av alt har jeg den seneste tiden blitt svært opptatt av forholdet mellom frihet og ansvar.

Min bakgrunn

Jeg vokste opp i noe som kan betraktes som en tradisjonell og konservativ norsk familie. Jeg lærte å tro på Gud, verdien av en utdanning, samt dyder som; tillit, tilgivelse, styrke, nøkternhet, modighet, ydmykhet, håp, takknemlighet, osv. Parallelt med mine foreldres verdioverføring plukket jeg opp helt andre verdier fra samfunnet. En av disse var frihet, men det var en helt annen frihet enn den man sang og preket om i kirken!

Frihet til å gjøre som man selv vil, til å følge sin egen overbevisning og sine egne tilbøyeligheter ble preket av “de tre hestene i ateismens apokalypse”, Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris.

Under Dawkins støttede “Atheist Bus Campaign” i London i 2008, ble det annonsert; “There’s Probably No God. Now Stop Worrying and Enjoy Your Life”. Målet med kampanjen var å utfordre religiøse synspunkter og oppfordre til sekulære og humanistiske perspektiver.

På motsatt side, så benytter Anonyme Alkoholikere i USA flere åndelige teknikker og kristne prinsipper for å hjelpe sine klienter å oppnå frihet fra alkoholisme. Robert F. Kennedy snakket om det samme vedrørende sin kamp mot tidligere rusavhengighet i Tucker Carlsons episode 16 på Twitter (nå X). Er frihet kanskje noe som bør reguleres av noe? Kanskje av personlig ansvar?

Man høster som man sår

Jeg anklager ingen av nevnte ateister for å drive en sivilisasjonsødeleggende kampanje med viten og vilje, men jeg tror deres budskap har vært med på å trekke samfunnet i den retningen. Jeg tror økende individualisme sammen med en forvitring av gamle verdistrukturer har bidratt til at samfunnets moralske helse har falt dramatisk. Jeg tror trenden startet allerede på 60-tallet, og at den nå har bunnet ut. Jeg tror kampen for hedonistisk «frihet» har nådd et toppunkt, eller et bunnpunkt – avhengig av hvordan man ser det.

For hva har vi sådd, og hva har vi høstet?

Jeg mener frihet og ansvar er to sider av samme mynt. Ansvarsløs frihet tror jeg utelukkende fører til problemer, og fedmeepidemien er et godt eksempel på det. Man kan ikke konsumere kalorier ubehersket uten å betale prisen med en fallende helse.

Man kan heller ikke leve som en playboy uten at familielivet rokkes – eller ødelegges. Sex utenfor trygge rammer river samfunnets viktigste institusjon i stykker. Familien ødelegges! Barn vokser i økende grad opp uten en tilstedeværende far eller farsfigur. Disse barna har statistisk sett sterkt forhøyet sannsynlighet for å bedrive kriminell aktivitet og senere havne i fengsel, samt igjen bidra til barn utenfor trygge familierammer. Dette genererer ytterligere behov for «velferd» og «omsorgstjenester» ytt av det offentlige, finansiert av skattebetalerne.

Makrokonsekvenser av manglende ansvar

Ansvar er litt som energi. Ansvaret forsvinner ikke, men overføres fra en form (personlig) til en annen (offentlig), noe som gir seg selv når man ser på offentlige utgifter og det offentliges andel av økonomien på historiske grafer.

Grafen viser amerikanske myndighetens utgifter i forhold til bruttonasjonalproduktet. Første hopp opp skyldes, Roosevelts «New Deal» program i 1933. Neste hopp skyldes kostnader knyttet til krigføringen i Europa og Stillehavet etterfulgt av G.I Bill, som blant annet gav utdannelse til krigsveteraner. Deretter kryper det sakte oppover på grunn av økende velferdsprogrammer, og nye kriger.

Amerikanske myndigheters utgifter i forhold til BNP. Kilde: tradingeconomics.com

Det var jo ikke tilstrekkelig å skatte befolkningen. De måtte devaluere valutaen også for å øke skatteinntektene, noe som førte til at britene og franskmennene hentet gullet sitt. Nixon ble så bekymret for at USA skulle miste hele gullreserven sin, dermed stengte han gullvinduet «midlertidig» i en TV-sending 15 august 1971. Siden da har amerikanerne i økende grad finansiert staten ved pengetrykking.

Amerikanske pengemengden M2. Kilde: tradingeconomics.com

Les miserable?

Ingen ønsker seg en verden som beskrevet i den tragiske musikalen Les Miserables! Vi er bedre enn som så, tror vi – i det vi øker offentlige utgifter for å betale «velferd» for ansvaret vi ikke vil ta personlig. Vi dumper de eldre på eldrehjem. Barna i barnehage og skolefritidsordning. Vi spiser oss syke, men går til legen for hjelp til å behandle symptomene – på blå resept selvfølgelig!

Før 1970 – og definitivt før 1960, tok de fleste voksne vare på sine eldre foreldre samt sine yngre barn. Det brakte verdighet til de gamle, trygghet og kjærlighet til barna og stort sett meningsfylt ansvar til de ansvarlige voksne. Ordningen kostet ei heller det offentlige noe som helst. Familien var selvfølgelig familiens ansvar!

Ville et slikt system brakt elendighet til gatene? Les Misérables?

Den høyeste verdi

Maslows behovspyramide sier noe om menneskers grunnleggende behov. Narrativet i Les Misérables kan på sett og vis kokes ned til at disse behovene må møtes, ellers kryper dyret ut av oss, og vi blir kriminelle, prostituerte og vi selger både hår og tenner.

Det er åpenbart sant at desperasjon ofte fører til desperate handlinger. På den annen side vitner Aleksandr Solzhenitsyns nedtegnelser i “Gulag-arkipelet” om hvordan visse russisk-ortodokse kristne klarte å møte nød og ondskap i de sibirske fangeleirene på en nesten guddommelig måte. Snarere enn å bukke under for desperasjon og resignasjon, beholdt de sin tro og verdighet selv i møte med de umenneskelige forholdene som hersket der.

Jeg vet ikke hvilket verdier og dyder som hadde høyest verdi blant de kristne fangene i Sibir, men skuer man til Bibelens budskap, er det naturlig å anta at disse stod sentralt:

1. Tro: Troen på Guds nåde, rettferdighet og omsorg i tider med lidelse og ondskap kan ha vært en sentral dyd som hjalp dem å opprettholde håp og motstå fortvilelse.
2. Håp: Håpet om en bedre fremtid, både i jordisk forstand og i åndelig forstand.
3. Kjærlighet: Evnen til å vise medfølelse og omsorg for medfanger i tider med lidelse og nød, selv når det var begrenset med ressurser.
4. Fred: Oppnåelsen av indre fred og ro i hjertet til tross for de ytre omstendighetene kan ha vært et mål for dem, noe som bidro til deres evne til å bevare sin tro og verdighet.
5. Tålmodighet: Evnen til å tåle lidelse og vanskeligheter med utholdenhet og indre styrke.
6. Mot: Motet til å stå opp for ens overbevisninger og verdier, selv når det er fare for straff eller forfølgelse.

Overnevnte antagelse er blant annet basert på Paulus brev til Galaterne kapittel 5 vers 19-26.

* Avindsyke, også kjent som sjalusi, er en følelse av misunnelse eller bitterhet over andres suksess, prestasjoner eller fordeler. I praksis bærebjelken i moderne sosialisme.

Påstanden til Paulus, er at Les Misérables scenarioet kun spiller seg ut dersom man mangler den kristne ånden. Dette er på et vis motsatt av hva Maslow sier med sin behovspyramide! Man kan ifølge Paulus starte med riktige verdier, riktig innstilling, mot, håp og tro – selv om man finner seg selv værende i et Sibirsk helvete initiert av kommunistiske undertrykkere!

Det svake mennesket

Velferdsstaten ble unnfanget under New Deal programmene til Roosevelt, og født under «Great Society» reformene til Lyndon B. Johnsen i 1964. Som vi har sett, så har ansvarsoverføringen fra det private til det offentlige i etterkrigsårene ført til økende offentlige utgifter, forvitring av familien som institusjon, fedme og andre kroniske sykdommer, men viktigst av alt. «Ingen» tror på individets evne til å løse noe selv lenger!

Tro kan som Bibelen sier, flytte fjell. Så når befolkningen tror individet er svakt, så gir troen spire til oppfyllelse. Vi har i hele menneskets eksistens klart oss uten en velferdsstat, men nå kan ingen forestille seg en samfunnsstruktur der velferdsstaten ikke er sentral lenger. Det kan jeg!

Jeg tror vi mennesker er kapable til enormt mye mer enn vi har oppnådd til nå. Jeg tror staten har vokst over evne, og har blitt en hemsko for individet. Jeg tror individet må gjenfinne troen på den høyeste Gud, fremfor troen på den «allmektige stat». Dagens stat har blitt gud for den allmenne borger, så mye, at han ikke evner å bære noe selv lenger.

Staten er guden man kan be om å bære ens byrder. Ikke for å finne hvile, men for å selge personlig ansvar – og personlig mening, i en og samme handel! Vi alle vet innerst inne at det er ved motstand og ansvar vi vokser som individer. Vi trener ikke styrke uten vekter, ei heller vil vi vokse intellektuelt ved å lese ei tom bok. Nei! Styrken kommer via repetisjoner med tunge vekter og kunnskapen kultiveres i studier av gode bøker.

Hva er så frihet?

Frihet til å gjøre som man vil uten å bære konsekvensene er hverken godt eller ønskelig, men uansvarlig, dekadent og uetisk! At samfunnet har kollektivisert byrden av uetisk adferd er noe jeg ser på som moralsk problematisk. I praksis har vi bygd insentivstrukturer for dekadens, og vi betaler både via skatteseddelen – og med en personlig meningsløshet!

Frihet er likevel noe jeg verdsetter svært høyt. Så høyt, at jeg kalte bloggen og porteføljen min Frihetsfondet. Siste års hendelser har dog dultet meg i en litt annen retning enn kun den økonomiske.

Jeg så under «pandemien» at det nesten uten unntak kun var folk med fedme og andre livsstilssykdommer som fikk et dødelig utfall – foruten de som var nær forventet levealder selvsagt. Friheten til å fråtse i pølse og muffins blir da fort tåpelig satt opp mot friheten en sunn kropp skjenker dens eier! God helse krever personlig ansvar, disiplin og regelmessig trening. Frihet fra sykdom krever åpenbart ansvar for egen helse!

De siste årene har vi sett at frihet til å puste ren luft ble utfordret av masketvang. Frihet til å gå på jobb, reise på hytta samt gå på restaurant og reise til utlandet, alt ble utfordret av myndighetens fryktkampanjer og overformynderi. Konsekvensen ble det vi har nå i dag. Ytterligere polarisering (både lokalt og globalt), massiv inflasjon og økt fattigdom. Ikke akkurat frihet det heller!

Konklusjon

Slik jeg ser det, så er løsningen på det hele å begynne med oss selv. Jeg ønsker å sikre egen helse med et sunt kosthold og regelmessig trening. Jeg vil sikre egen økonomi med investeringer i inflasjonsbeskyttende aktiva og bidra etter beste evne til å belyse frihetens og statens mørkeside ved innlegg som dette. Jeg håper innstendig at individet og familien som institusjon vil helbredes i årene som kommer. Dagens forfatning er for svak – og jeg tror det skyldes tros-systemet i samfunnet. Troen på en allmektig stat og et svakt individ, bringer nettopp det. En stor og tung stat, og et svakt individ.

Personlig sikter jeg meg inn på å være en del av forandringen. En av 5,408 millioner! Jeg vet vi er mange flere selv om vi nok ikke er enige i alt. Det trenger vi ikke å være heller. Det viktigste er at vi dytter i riktig retning, sannferdig orientert av vår Gud-gitte samvittighet.