Gudommelig sparing

Jeg har i tidligere innlegg i kategorien sparefilosofi konkludert følgende; «poenget med å erverve et frihetsfond er å oppnå frihet for frihetens skyld». Det handler hverken om strandliv eller sofa, men oppnåelse av selvrealisering. Hva det er, er jo åpenbart opp til oss selv. Det er ikke uten grunn at det heter selvrealisering, men for mange – meg selv inkludert, innebærer det kunnskapservervelse, kunnskapsformidling, filantropi, reising og som Sokrates sa det; «å foredle min sjel slik at den blir best mulig».

Jeg tror menneskers «sjeler» er unike. Folk blir drevet av ulike kombinasjoner av tanker, idéer og handlinger. Hvis alle hadde foredlet sin sjel, søkt innsikt og sannhet, ville verden vært noe ganske annet enn den er i dag. Jeg tror selvrealisering i sin reneste form er vel så mye realisering av andre som oss selv. Hadde tilstrekkelig mange selvrealiserte individer eksistert ville vi fått en diversifisert populasjon av gode, lykkelige individer som ville hjulpet hverandre opp og frem i alle tenkelige kombinasjoner av faglige, praktiske, sportslige og humanistiske så vel som religiøse øvelser. Det som hindrer folk flest i å oppnå selvrealisering tror jeg er låsninger i nivået like under, annerkjennelse.

Jeg har tidligere gått langt i å antyde at behovet for annerkjennelse er destruktivt for oss. Problemet er at vi ofte søker annerkjennelse på feil steder og av feil årsaker. I prosessen betaler vi også tåpelige summer i vår streben etter å oppnå det. Klær, smykker, biler, titler, malerier, bostedsadresser osv. Alt dette står mellom oss som sannhetssøkende lykkejegere og evig arbeid i et løp bare et lite fåtall kommer seirende ut av. Eksklusivitet er per definisjon ikke oppnåelig for massene. Hvis «alle» skal søke annerkjennelse for eksklusivitet, må de aller fleste feile. Jeg tror oppriktig ikke de seirende i et slikt løp vil komme ut noe lykkeligere enn massene heller. Den gode nyheten er at selvrealisering er oppnåelig for massene gitt at dem forsaker det destruktive eksklusivitetsjaget og heller omfavner nøkternhet og annerkjennelse i gode dydige miljøer. Merk at den nøkternheten jeg beskriver ikke impliserer noe fattig liv. Hvis man bor på en nøktern adresse, har en billig bil (hvis man trenger det), spiser sunn god mat og benytter seg av fritidsaktiviteter tilbudt av frivilligheten eller i naturen, trenger ikke livsopphold koste mye i det heletatt.

Ifølge SIFO sitt referansebudsjett skal følgende være et langsiktig bærekraftig nivå for et barnløst ungt par.

Dette budsjettet inneholder verken bolig, ferie, lånekasse eller uteliv. Bolig bør man i alle fall ha, men for å kunne anta noe rundt bolig må man samtidig anta noe rundt lønn og bosted. Jeg velger da at vårt barnløse par, fra nå av kalt Sofia og Herkules, bor i Oslo og tjener 53.000kr/mnd. som nettopp er netto medianinntekt for et ungt par bosatt i Oslo. Det er velkjent at en leilighet i hovedstaden koster noe mer enn på bygda, så da antar jeg videre at de låner fire millioner kroner over 30 år. Trolig vil de bli tilbudt en lånerente på mellom 1,99 og 2,10 prosent noe som vil medføre en månedlig rentekostnad på ca. 7.000kr. Leiligheten sier vi koster 2.200kr/mnd. i fellesutgifter. Videre antar vi at de til sammen har et lån fra lånekassen på 418.926kr etter å ha studert til hver sin bachelorgrad.

Sofia og Herkules har altså igjen 25.584kr/mnd. etter at renter og SIFO sine referanseutgifter er betalt. Avdraget til Lånekassen slipper man ikke fra, og etter at det er betalt sitter de igjen med 24.084kr. Selvsagt er verden langt mindre jevn. Den dagen bilen må på verksted eller vaskemaskinen går i streik vil det nødvendigvis dukke opp engangsutgifter. Den slags usikkerhet er imidlertid bakt inn i SIFO sitt budsjett og normalisert ut. Alle tall må derfor betraktes som gjennomsnittstall, noe som impliserer at man i det jevne skal ha noe lavere utgifter slik at plutseligheter kan dekkes innenfor rammen av budsjettet.

Dette syntes jeg er litt festlig. Med et lån “alle” seniorer syntes er skyhøyt, SIFO sitt referansebudsjett og median inntekt, har vi altså klart å sende vårt unge par til byen med en sparerate på nesten 50 prosent! Selvsagt gjenstår ferie og uteliv, men det er altså ikke noe man må overdrive. Samtidig er det verdt å påpeke, med en viss fare for å høres langt eldre ut enn jeg faktisk er, at det er mulig å leve langt billigere enn dette. Jeg har neppe nevnt dette på bloggen, men under finanskrisen tok jeg og kona et stort veddemål. Jeg sa opp jobben for å studere, kona studerte, vi hadde 2,2mill i lån og renta var skyhøy. Da levde vi på ca. en femtedel av SIFO sitt referansebudsjett i nesten et år. Slik bør man ikke leve på lang sikt. Likevel, når jeg tenker tilbake på det, vi manglet ingenting! Vi var en liten, lykkelig og stolt familie i vår første bolig. På mange måter står ikke den tiden tilbake for dagens.

Et boliglån bør imidlertid betales ned, i alle fall til et nivå som medfører redusert sårbarhet for renteendring på lengre sikt. Selv om Sofia og Herkules har median inntekt og et forbruksmønster på linje med SIFO sitt referansebudsjett, er de alt annet en medium flinke. Med gudommelig disiplin klarer de å redusere boliglånet med over en halvannen million i løpet av fem år. Det klarte de ved å følge budsjettet samt forsake uteliv og dyre ferier i samme tidsrom. 24.084kr/mnd. x 12mnd. x 5 år = 1445.040kr. I tillegg ble besparelsen grunnet redusert rentekostnad ført rett inn som avdrag. Nå som boliglånet er redusert med 37,5 prosent tenker Sofia at den samme disiplinen bør rettes mot aksjemarkedet. Hun har lest seg opp på kvantitativ verdiinvestering og besluttet å satse 15.000kr/mnd. i en langsiktig fondsportefølje. Resten går til avdrag på boligen. Dette avdraget kombinert den tidligere rentekostnaden på 7.000kr/mnd. utgjør til sammen 16.084kr/mnd. Det er ca. det som må til for å bli kvitt resten av lånet innen 15 år forutsatt uendret rente. Fondsporteføljen vokser i snitt med 10 % hvert år i samme tidsrom. Dette gir Sofia og Herkules hele 5,98 millioner kroner i fondsporteføljen samt gjeldfri bolig. Alt dette kun 20 år etter at vi sendte dem til byen med fire millioner i boliggjeld. Eksempelet er ikke helt realistisk. I virkeligheten ville inntekten deres økt, renta steget og barn blitt født. Dette ville de kanskje fått til innenfor rammen i budsjettet, eller kanskje ikke? Det viktigste budskapet i dette avsnittet er ikke pengene de skapte, ei heller tiden det tok å skape dem. Poenget er at deres økonomiske livsførsel gav dem langt større frihetsgrad enn den Ola og Kari lever under. 

Sofia og Herkules trengte jo ikke å gå så hardt til verks for å oppnå finansiell frihet. De kunne prioritert litt annerledes. Et liv bør jo handle om langt mer enn bare penger og sparing. Dybde, mening og skjønnhet må til for at et liv skal være riktig vakkert. Sofia og Herkules elsket lidenskapelig, reiste på eventyrlige ferier, støttet kreftforskningen, Kirkens Nødhjelp og det lokale idrettslaget. De deltok i den politiske debatten, trente fast og delte av sin visdom til alle dem som lyttet. Alt dette oppnådde de som følge av forsaking av den beste gliden i langrennssporet, de mest trendy klærne og den dyre bilen. Ved å forsake forfengelighet og hedonistiske impulser oppnådde dem et riktig vakkert liv. Deres frihetsfond førte ikke bare til selvsentrisk selvrealisering, men også realisering av andre.

Det er lett å dikte opp en slik historie. Vi alle ønsker et slikt liv, men de færreste av oss lever opp til egne ambisjoner. Kaloriene frister oss feite. Netflix likedan og vinen krever verken dyd eller mot for å skjenke oss sin rus. Man må jobbe så mye hardere for tilfredsheten av en god treningsøkt og man må investere i kjærligheten for å beholde lidenskapen. Det er sjeldent lett å gjøre det rette, men avkastningen er stor for dem som lykkes.

Den største forskjellen på Sofia og Herkules og deres medborgere Ola og Kari er nettopp deres gudommelige disiplin, resolutte gjennomføring og ufravikelige dyd. Ola og Kari lar seg lett avlede og er enkle offer for reklame, mote og populisme. For dem ble gresset raskt grønnere på andre siden. De tok seg altfor sjeldent tid til å stelle egen hage. Det var så mye enklere å ta en øl på byen eller lese om andres hager. Sofia og Herkules på sin side hadde alt på stell. De brydde seg kun om hva som var rett, godt og fornuftig. De elsket hverandre og levde de rikeste liv i hele landet.