I tidligere tider forestilte grekerne seg at gudene holdt til på Olympus, et fjell et godt stykke nord for Athen. Når vi nå, over to tusen år senere leser om disse gudene i Iliaden og Odysseen fremstår det hele som et spennende eventyr. Det var slett ikke slik grekerne forstod historiene om gudene, for dem var det virkelig alvor. Og all deres livserfaring vitnet om gudenes eksistens.
I forrige innlegg påstod jeg at individet består av Viljen, Kognus og Fysius, men jeg er tilbøyelig til å tro at våre sinn består av en populasjon av personligheter. Jeg tror dette sinnets Pantheon gir seg selv til uttrykk i tidligere, men også samtidige polyteistiske religioner. La oss se litt på antikkens religioner og reflektere over datidens religiøse erfaringer med våre nåtidige.
På Olympus var det ei gudinne med navn Afrodite. Romerne kalte henne Venus og nordmennene Frøya. Idéen om en kjærlighetsgud finner vi i svært mange eldre sivilisasjoner. Tilsvarende gjelder krigsguden Ares fra Olympus og romernes Mars samt vikingenes Tyr (eller Ty). Det stopper heller ikke med krig og kjærlighet. Nærmest alle livets aspekter vil man finne personifisert i eldre tiders mytologi. Det være seg, teater, vin og fest (Dionysus), arbeid (Hephaestus), lykke og flaks (Tyche/Fortuna) osv. Antikkens folk tenkte at de ble besatt av Dionysus når de drakk vin, de ble jo tross alt beruset av vinen. Så var også tilfelle på slagmarken når de ble besatt av Ares. Han ville bringe frem styrke, modighet, disiplin og brutalitet, akkurat det en soldat trenger for å utføre sin plikt.
De fleste nåtidige vestlige mennesker tenker nok at antikkens religioner kun var tåpelig overtro. Jeg har fått et noe bredere perspektiv de siste ukene, for jeg har tenkt mye på personligheter, bevissthet, determinisme og ansvar. Det er en fantastisk logikk i de antikkes tro om at gudene leker med oss, for vår bevissthet er ikke alltid i våre kroppers førersete. Når vi blir forelsket, altså når Afrodite besetter oss, så blir vi virkelig annerledes – og vi føler oss annerledes. Vi får kanskje ikke sove, men mottar likevel enorme mengder med energi. Alt vi ønsker er å være sammen med den utkårede, hele tiden. Lite annet er av betydning for den besatte. Selv om det kanskje er rasjonelt så er det ikke den bevisste hjernehalvdelen Kognus som styrer forelskelsen eller dens prioriteringer. Det er som om vi er blitt besatt av Afrodite, en personlighet av en høyere orden. En personlighet som slett ikke er kultivert frem hos den enkelte, men som vi alle kollektivt kjenner. Hun tar midlertidig over våre kropper, frakobler Kognus og stimulerer sinnet med en rus som mer enn kompenserer for vår midlertidige mangel på kontroll. Det må vel være en gud dette? En gud som leker med våre kropper og bringer metafysisk kaos inn i vår ellers forutsigbare fysiske tilværelse. Tilsvarende gjelder også dersom vi blir virkelig sinte. Ares kan besette oss slik at bevisstheten svinner og alt som står tilbake er aggresjon og brutalitet. Skulle du være i tvil, forsøk å snakke rasjonelt til en skikkelig sint person. Det er jo ofte helt håpløst, for Ares er slett ikke en mann av konstruktive samtaler. Hvis du likevel må føre en dialog med en sint person bør du først utføre en eksorsisme. Ares må vekk før en rasjonell samtale kan finne sted. Personlig opplever jeg at det å anerkjenne motpartens problem – og kanskje også innrømme delvis skyld for det, kan være en tilstrekkelig eksorsistisk teknikk. Motpartens Ares vil ofte med en slik strategi slippe sin klient. Deretter kan samtalen finne sted og problemet bli adressert.
Jeg tror selvsagt ikke at disse personlighetene er guder, ei heller at de alltid klarer å overta kontrollen av våre kropper og sinn, men jeg tror de får det til noen ganger. Selv tar jeg meg selv ofte i å være ubevist. En itererende opplevelse er å finne mitt ansikt godt plantet inn i kjøleskapet på jakt etter noe godt. Jeg vil da typisk smile lettere oppgitt, lukke kjøleskapet å finne på noe bedre å gjøre. En annen ubevissthet er den man opplever når arbeidet går friksjonsfritt, når man blir ett med oppgaven og mister opplevelsen av tid, sted og en selv. Jeg syntes slett ikke det er dumt å betrakte disse opplevelsene av ubevissthet som en besettelse av personligheter utenfor en selv. Vi er jo stort sett alltid bevisste og vi betrakter oss selv som autonome skapninger, likevel besettes vi stadig av personligheter. Personligheter som praktisk talt er gjenkjennbare på kryss og tvers av sosiale klasser i alle kulturer og land. Vi er kanskje herre over våre bevisste sjeler, men ikke over erkepersonlighetene Ares og Afrodite. Disse personlighetene, og flere til, fremkalles i spesielle situasjoner. Særlig i tilfeller der sterke følelser vokser frem.
Barn behersker i mindre grad enn voksne å styre sin besinnelse, misunnelse eller entusiasme. Både dyd og udyd har typisk blitt personifisert i et Pantheon, enten det er gresk, nordisk eller indisk. Som far tenker jeg at min primære rolle ovenfor mine to barn er å kultivere dem i deres personlige Pantheon. Å lære dem å beherske sitt persongalleri, både sinne, lureri, kjærlighet og modighet. Sinnets Pantheon består ikke av gode og onde personligheter, men av ukultiverte erkepersonligheter som trenger en bevisst leder. Denne bevisste lederen døpte jeg i forrige innlegg Viljen. Der gikk jeg også langt i å antyde at det er han som er selve selvet og at Kognus er Viljens kognitive motor. Øvrige personligheter i sinnets Pantheon betrakter jeg som instinktive personligheter under samlebetegnelsen Fysius. Fysius er altså ikke én, men mange, og han er ofte i opposisjon til Viljen. Skulle jo bare mangle, det er jo slett ikke samme person! Jeg tror dessuten at folk flest ikke betrakter Fysius’ schizofrene natur som sin egen. Fysius er ikke bevisst, derfor later vi ofte som om han ikke eksisterer. Det gjør han langt farligere!
Sinnets Pantheon trenger altså en leder for at individet skal blomstre. Denne lederen bør aller helst være en sterk og velkultivert Vilje. Hvis Ares blir lederen ender hele Pantheon raskt i fengsel, eller seks fot under grasrota. Er det lurerimester Loke vil verken kjærlighet eller vennskap fungere på sikt, og er det Afrodite så blir det nok flere partnerbytter enn selv den mest liberale playboy vil finne akseptabelt. På den annen side trenger man Ares for å bekjempe ens fiender, Loke for å tenke ut smarte triks og Afrodite for å finne ei å dele livet med. Hele Pantheon må være i balanse, ellers vil kaos regjere der og ens personlige Pantheon vil raskt utvikle seg til et personlig helvete.
Som investor har jeg tidvis vært under påvirkning av erkepersonligheter. Afrodite har gjort meg forelsket i enkelte aksjer og Ares har sendt meg ut i kamp mot markedet når alt jeg egentlig burde gjøre er å løpe (selge). Poenget med denne mytologiske digresjonen er å få frem at følelsene i stor grad er ubeviste og at de i stor grad er like hos oss mennesker. Samtidig er det verdt å reflektere over hvorvidt det er tankene som tenker, eller følelsene kontrollert av erkepersonligheter utenfor vår bevissthet. Jeg tror at kultivering av en selv og ens barn involverer å bygge et forsvarsverk mot erkepersonlighetenes besettelse, men også å lære de å kjenne slik at en kan bruke dem rett. Vi lever tross alt med andre mennesker, og Ares, Afrodite og Hephaestus er alle frekventerte gjester i sinnets Pantheon. Om erkepersonlighetene er guder, fraksjoner av evolusjonen eller designet programvare, er neppe det viktigste. Det viktigste er å besitte en utilitaristisk mental modell som bidrar til bevissthet og styrkelse av Viljen. Hva er det vel som skiller gode fra dårlige mennesker om det ikke er evnen til å kontrollere sine ellers ubevisste tilbøyeligheter i sinnets Pantheon og lede disse på en god og meningsfull måte?