Før jeg går dypere inn i filosofiens verden vil jeg kort oppsummere konseptene presentert i de foregående innleggene i Individet serien.

Individet består av tre komponenter:

  • Fysius: En automatisk, instinktiv og svært hurtigtenkende entitet.
  • Kognus: Den kalorikrevende bevisste kognitive motoren.
  • Og til sist Viljen: Individets mulige kilde til årsak.

I «Sinnets Pantheon» delte jeg opp Fysius i mange personligheter, eller mer presist, en populasjon av guder eller erkepersonligheter [1]. Tilslutt argumenterte jeg for at Viljen bør være lederen av Sinnets Pantheon. Å betrakte seg selv som leder av et Pantheon befolket av antikke guder er neppe hverdagskost for mange. Jeg vil derfor presentere nok en modell for individet. En modell flere kanskje kan relatere til, nemlig maskinen.

Maskinen er en ikke-autonom biologisk robot (et ubevisst menneske eller et dyr). Den er programmert med en rekke overlevelsesrutiner som instinktivt slåes av og på gitt ytre stimuli av ulik sort. Den vil blant annet alltid forsøke å sikre seg mat og husly, men også sex. Dette for at maskinens programvare skal kunne overleve denne – og kommende instanser av den biologiske maskinen. Celledeling fører programvaren videre og evolusjonistisk seleksjon sikrer at korrupt programvare i minst mulig grad dupliseres.

Programvaren, eller mer presist maskinens operativsystem; MeOS, består av en rekke funksjoner (apper) som vi døper etter antikkens mange gudeskikkelser. Afrodite (kjærlighetsgudinne) sikrer reproduksjon, Ares (krigsgud) bringer mot i strid, og således øker overlevelsessannsynligheten i kamp. Loke (gudeluring) sitt lureri hjelper maskinen igjennom vanskelige situasjoner og Hephaestus (arbeidsgud) smører maskinen med flyt og arbeidsglede. Disse funksjonene og tusener av andre i maskinens operativsystem tar innputt fra Viljen, men kjører ofte uten Viljens viten.
Hvis vi tror på Viljen, så vil den også eksistere. Det var konklusjonen fra den filosofiske betraktningen fra første innlegg i serien Individet. Jeg kalte konseptet utilitaristisk tro. Dette fordi troen på Viljen fører til aktiv handling og dermed en reell Vilje – en oppvåkning! Likevel er mange av våre handlinger automatiske. De kjøres av MeOS, uten innputt fra Viljen. I slike situasjoner blir Viljen operativsystemets underordnende – en slave i et dataprogram!

Overvektige Mona

Mona er overvektig og fattig. Hun har en dårlig kontorjobb, fem katter og en brukskonto med negativ verdi. På vei hjem fra jobb stopper hun alltid på Narvesen og kjøper ei pølse, Snickers, Pepsi Max og en tjuepakning med sigaretter. Hun konsumerer pølsa subbende på vei hjem samtidig som hun bestiller Pizza levert på døra. Hun sitter så i sofaen og ser på Netflix med sneip i munnen og pizzaen fortært i et belte rundt magen. Dette er Monas hverdag. En kjip jobb og usunne vaner. Så er spørsmålet; hvor våken er Mona? Er hun i det hele tatt bevisst?

Monas MeOS har som alle andre individer funksjonen Calorius til å sikre henne tilstrekkelig med energi. Uten kalorier stopper Mona opp, noe operativsystemet hennes er designet for å unngå. Funksjonene Dionysos (festgud) og Calorius er hos henne aldri blitt kultivert. Hun har ingen Vilje – i alle fall ingen rasjonell Vilje. Dermed kjører funksjonene på autopilot, én iterasjon hver kveld.

Et operativsystem er ikke ment til å kjøre av seg selv. Windows er et brukergrensesnitt, så er også Linux og Android. Operativsystemer er designet for og opereres av en autonom Vilje, så er også tilfelle for MeOS. Problemet til Mona er at hun ikke er autonom, hun har ingen Vilje!

Hvis man hadde satt seg ned i sofaen med Mona, slått av TVen, ryddet vekk søppelet på sofabordet, sett henne inn i øynene og spurt; «er dette det beste livet du kan leve?». Hva tror du hun ville ha svart? Ettersom hun er både overvektig og blakk, er det da fornuftig av henne å stoppe innom Narvesen å kjøpe pølse og Snickers? Hun mener at hun har en dårlig jobb, bør hun ikke da bruke fritiden til å søke en annen? Eventuelt studere seg frem til de kvalifikasjonene en god jobb krever? Eller er det en bedre strategi å rømme fra tilværelsen å strekke seg etter kortvarig tilfredstillelse i underholdning og kjappe kalorier? Er hennes beste mulighet å bli der hun er og la magen vokse og helsen forvitre, eller er det noe mer der ute for henne?

Det hun trenger er en oppvåkning. Hun må omvendes til å tro på Viljen og anerkjenne at hennes operativsystem opereres uten en operatør. Maskinens funksjoner itererer de samme øvelser slik at maskinen til syvende og sist vil bryte sammen. «Calorie overflow!» Det er kanskje den slags livsførsel som får folk til å tro på determinisme og predestinasjon. Det er jo så fryktelig vanskelig for oss våkne å forstå hvordan de sovende kan gjøre slikt mot seg selv.

Mona sitt problem er hennes vaner. Hun handler automatisk uten tilførsel av rasjonell korrigering. I hennes operativsystem skriker mange funksjoner; «STOPP MED DET DER!», men hun lytter ikke. Riktig nok føler hun ubehag både fysisk og psykisk, men hun er ikke våken nok til å absorbere betydningen av ubehaget. Det hjelper også lite at sannheten som kunne satt henne fri aldri blir ytret. Hvem vil vel være den frekke bringer av budskapet, «du er feit, lat og bør gjøre noe med det?»

Så kan man selvsagt innvende at Mona helt sikkert allerede vet at hun er overvektig og at det å minne henne på det kun bidrar til unødvendig lidelse. Det stemmer kanskje. Hun må jo vite at hun er overvektig, men spørsmålet er om hele Mona vet det. Vet alle funksjonene i hennes MeOS hva det er som skjer med hennes Maskin?

For to år siden leste jeg «Thinking Fast and Slow» av Daniel Kahneman. Der ble jeg for første gang presentert for konseptet kognitiv dissonans. Enkelt forklart er det et fenomen som foregår i sinnet til personer som gjør ting som ikke er bra for dem. Når Mona fyrer av en sigarett i sofaen så er jo ikke det noe hun gjør fordi hun rasjonelt tror at det er lurt, men likevel rasjonaliserer hun denne ene sigaretten som uviktig. «Det er vel ikke denne ene sigaretten som vil skjenke meg lungekreft», tenker hun kanskje. Den slags tanker er å lure seg selv. Hun sitter faktisk i sofaen og forhandler med personligheter i sitt sinn. Eller mer presist: Erkepersonlighetene Dionysos og Calorius forsøker å lure hennes Vilje til å tenke at det ikke er så farlig med denne sigaretten. Det er klart at Mona sin Kognus evner å tenke at denne sigaretten ikke er unik, men en av mange over lang tid – og at det er summen av alle sigarettene som til syvende og sist vil knekke henne. Likevel blir hun stadig lurt av Dionysos og Calorius. Hun er ikke dum, hun lar seg lure med vilje!

Tre modeller for individets kompleksitet

Dualismen Fysius og Kognus, Sinnets Pantheon og MeOS er alle tre filosofiske modeller for hjernen. Vi mennesker har dessuten potensial til å besitte en Vilje, men dens kraft varierer enormt mellom individer. Mona har en elendig Vilje og dermed en MeOS uten en operatør. Hadde vi benyttet modellen Sinnets Pantheon i vår iakttagelse av Mona ville diagnosen vært helt analog. Hennes Pantheon er uten balanse og Vilje. Dionysos og Calorius har begått et sinnskupp og kneblet øvrige erkepersonligheter i Pantheon slik at deres stemme er nærmest borte.

Poenget mitt er ikke at pølse og cola er av det onde. Selv konsumerer jeg det meste av både tradisjonelt sunne og usunne matvarer. Jeg er absolutt ingen avholdsmann, og tar gjerne en sigar om anledningen byr seg. Likevel vil jeg hevde at Dionysos og Calorius hos meg er tilstrekkelig kultivert. De vet når det er dem sin tur til å kose seg. Og de vet at festen avløses av hverdag, og at hverdagen periodevis avbrytes med faste. Jeg har gjort det til et personlig mål å være herre i eget sinn, men jeg fester gjerne med Dionysos og Calorius når det passer meg.

Note:

[1] Carl Jung sine erkepersonligheter har vært en viktig inspirasjon til dette og foregående innlegg.