Tidlig i tenårene spilte jeg mye rollespill, både terning baserte Dungeons and Dragons kloner og forskjellige dataspill der store deler av målet var å bygge en karakter med styrke, intelligens, visdom og smidighet. Foruten disse status egenskapene, var det dessuten viktig å kultivere et sett med ferdigheter for at karakteren skulle være effektiv i kamp, og en ressurs hva gjelder både håndverk og handel.
Vi var en gjeng som holdt på med dette nærmest hele dagen foruten tiden som gikk med til pliktene ungdomsskolen krevde. Vi drakk cola, knasket potetgull og sjokolade samtidig som vi trente de virtuelle karakterenes styrke, visdom og øvrige ferdigheter. «Har dere tenkt på hvor mektige vi kunne blitt i virkeligheten om vi hadde trent oss selv slik vi trener rollespill karakterene våre?», spurte jeg gutta en gang, vel vitende om paradokset all den virtuelle treningen representerte i forhold til vår ellers lite atletiske fremtoning. Jeg husker faktisk ikke hva dem svarte, men vi endret ingenting, ingen av oss. Vi holdt på med dette i årevis. Klassisk terning-rollespill ble riktignok etter hvert erstattet av MMORPG (massively multiplayer online role-playing game), men forskjellen var ikke så stor. Spillet ble spilt med det samme formål. Å drømme seg bort samt kultivere en fiktiv eller virtuell karakter enten det var terninger eller tastatur.
Til tross for at jeg brukte altfor mye tid på disse spillene, tilførte de meg en god del erfaring og visdom. Jeg har faktisk tilbrakt flere tusen timer i en åpen verden på internett, der hver enkelt spiller interagerte med ulike mål for øyet. Disse målene opplevdes langt mer overkommelige enn de mål man ofte setter på nyttårsaften, eller etter å ha sett Rocky Balboa. Jeg husker blant annet at jeg satte opp svært store Excel-ark for å optimalisere samvirket mellom min karakters potensielle status egenskaper og forskjellige magiske egenskaper på fiksede og randomiserte artefakter. Målene jeg satte i Excel var slett ikke tilfeldige, ei heller var så tilfelle for de øvrige spillerne i klanen jeg var en del av. Vi hadde alle ulike delmål, men felles søkte vi å styrke klanens slagkraft. Ble det krig, så skulle vi vinne – og vi vant, svært ofte.
Jeg tror den viktigste erfaringen disse spillene skjenket meg var verdien av målrettet aksjon. I det virkelige livet tar det ofte flere år å oppnå synlige resultater basert på de mål en setter. I et spill kan man raskt simulere valgets konsekvens i harmløse omgivelser – og det var nettopp det vi gjorde. Erfaringene av all planleggingen, krigføringen, skattejaktene og hevntoktene var at en plan lønner seg. Det var mange som spilte spillet uten en hovedplan, og de oppnådde langt fra de samme resultater som oss.
Det handlet heller ikke bare om resultatene vi oppnådde, men om veien vi vandret for å oppnå dem. Planleggingen ble en del av spillet. Optimalisering i Excel, lange nerdete samtaler på chatten og et maraton av skattejakt i mørke grotter. Alt dette opplevdes meningsfylt fordi det var en del av en større plan. Den store planen med mål og delmål skjenket oss en enorm spilleglede. En fantastisk brukeropplevelse.
Et virkelig livs virtuelle erfaring
Hvor stor er egentlig distinksjonen mellom en virtuell karakter i et avansert rollespill og den fysiske personen som styrer den? Jeg har sett hos meg selv, at det som motiverte meg i spillene, i stor grad også motiverer meg i mitt virkelige liv. Jeg skulle ikke spille mye før jeg konkluderte med at spill som opplevdes meningsløse gav meg en negativ brukeropplevelse. Det tror jeg er direkte overførbart til det virkelige livet. Følgende er min filosofiske betraktning vedrørende overførbarheten fra min virtuelle erfaring:
For at et virkelig liv skal ha en positiv brukeropplevelse må individet velge seg et sett med mål og aktivt strekke seg etter dem. Ingen finner glede i poengløse spill – og det er lite tilfredstillelse i et liv uten mening. Mange spør seg hva meningen med livet er, og spørsmålet blir ofte betraktet som dypt eksistensielt. Selv er jeg overbevist om av meningen med livet er å tilføre livet mening, og bli i den meningen. Det aller mest primære for et tilfredsstillende liv er å velge seg et mål. På veien mot målet opplever man tilfredshet, glede, sorg, smerte og sporadisk lykke. Ettersom eksplisitt definerte mål medfører muligheten for å feile, velger mange å avstå fra å sette dem. Det tror jeg er svært uklokt, for personer som definerer og strekker seg etter et sett med mål fremstår vesentlig mer tilfreds og oppnår langt bedre resultater i livet enn de som lar være. Et stort mål kan raskt bli en mening. Dette er ikke bare en påstand fra en halvsprø finansfilosof. Selv språket vårt har evolvert rundt dette konseptet og samtlige religioner omtaler det å avvike fra et mål som synd. Det gjør trolig du også, uten å være klar over det. Tenk deg følgende fotball øyeblikk. Et angrep pågår der både dribling og pasninger er perfekte. Så kommer det endelige skuddet – og ballen bommer så vidt på målet. «Ohhh! Det var synd!», høres det over hele stadion. Ordet synd er faktisk et gammelt jegeruttrykk, benyttet i samme ordelag som i fotballens verden. I det pila passerte byttet ville dyret rømme inn i skogen. I samme øyeblikk ville jegerne uttrykke den samme fortvilelsen; «det var synd!». I mange religioner betraktes synd helt tilsvarende. De færreste ønsker seg et dysfunksjonelt ekteskap, derfor er handlinger som bidrar til at ekteskapet blir dysfunksjonelt definert som synd. Ingen ønsker en feit kropp med tjue ganger sannsynlighet for nyresvikt, diabetes og kreft – derfor er uvettig konsum tradisjonelt definert som synd. For å returnere til jegeren, så er synd å bomme på målet. For oss som spillere, enten det er rollespill, fotball eller livet selv – så er synd alt som fører oss vekk fra vår hensikt, vårt mål eller vår mening. Altså muliggjør personlige mål et feilende utfall, noe som åpenbart føltes fryktelig tungt. Kanskje så tungt at vi avstår fra å sette dem?
Nå er ikke jeg en relativist. Jeg tror absolutt det finnes universelle mål vi plikter å sikte livene våre inn på. Stjeling, løgn og misunnelse er for eksempel ikke en fulltreffer. Det er å bomme på målet, det er synd. Og det er synd fordi det sender individet og samfunnet inn i en negativ spiral som i ytterste konsekvens kan føre til smerte, vold og krig. Det er når vi kjenner smerte vi ønsker hevn – og nettopp den opplevelsen er første beveger i den moralske lov vi har brukt tusenvis av år på å kultivere. Historisk vold er kilden til god moral.
Den viktigste distinksjon mellom spill og det virkelige liv er tiden det tar å oppnå et godt resultat. Nesten ingenting av verdi er i virkeligheten fort gjort, noe som selvsagt virker demotiverende på oss. Spillutviklerne er klar over denne tilbøyeligheten, så de passer på å gi oss stimuli etter kortere innsats enn virkeligheten tillater. Slik stimuli frigjør lykkehormonet dopamin, noe som medfører at vi blir i spillet lenger enn vi ellers ville vært. Facebook har gjort det samme på sin plattform. Likes og notifications bringer spill-elementer inn på plattformen, noe som har ført til en massiv brukereksplosjon. Det skrives mye om dette, og det er mange som er skeptiske – eller dypt kritiske til sosiale mediers makt over individet.
Manipulasjon og lykke
Det er ikke nytt at vi blir manipulert av sosiale medier, reklame, pastorer og universitetsprofessorer. Selv har jeg erkjent det for lenge siden, noe som trolig medfører at jeg blir noe mindre manipulert enn de som ennå ikke er kommet til den erkjennelsen. Selv har jeg klekket ut flere strategier for å manipulere meg selv. Strategier for å frigi dopamin etter egen hensikt. Jeg gjør dette ved å introdusere spill-elementer i eget liv. Det kan gjøres ved å bruke forskjellige treningsapper. Jeg logger blant annet løping og sirkeltreninger. Jeg manipulerer meg selv motivert og mottar så en velfortjent dose dopamin, helt etter egen hensikt. Det samme gjør jeg med min personlige økonomi. Jeg setter årlige mål og feirer milepeler i den store planen om økonomisk frihet.
Dopamin er dog en billig lykke – ingenting som varer, ei heller noe man primært bør strekke seg etter. Dopaminet bør heller være et hyggelig tilskudd mens en jakter på noe godt. Når en jegerkompis klapper deg på skulderen og sier; «nydelig skudd!», da vil du smile tilfreds og fylles med stolthet, glede og lykke – eller mer objektivt, dopamin. Det samme vil en ung og lovende kriminell sicilianer oppleve når den lokale mafialederen tar armen om skulderen hans og gir kudos for håndteringen av blomsterhandlerens gjeld. Eller kommunistlederens ros til fengselsvaktene etter deres ondskapsfulle pryling av de fengslede i en konsentrasjonsleir på Sibir. Dopamin må aldri bli et mål. Selv helvete vil frigjøre dopamin hos demonene. Det er derfor lykke potensielt er et grusomt mål å jakte.
Serotonin er et annet lykkehormon som frigjøres ved fysisk aktivitet. Det er også et hyppig virkemiddel i antidepressive medisiner. Ved daglig mosjon, vil serotonin nivået øke – og man vi føle seg lykkeligere. Tilsvarende virker oxytocin på oss i det vi tilbringer kvalitetstid med de vi elsker. Spiser vi godt og riktig produseres andre lykkehormoner med tilsvarende effekt. Disse blaffene av lykke er viktige for et sunt og godt liv, men de må aldri bli meningen med livet. Mening må være meningen, og den må man søke – for de som ikke har noen mening, de kan finne på hva som helst!
Mening og offer
Sokrates sa en gang at det er bedre å lide urett på grunn av andres urettferdighet enn selv å påføre andre urett, uansett hvilken jordisk skjebne som måtte følge. Poetisk som det er, så led Sokrates selv martyrdøden som følge av svake menneskers trangsynthet. Ca. fem hundre år senere led Jesus tilsvarende skjebne. Han hadde på forhånd sagt; «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg». Det er åpenbart ingen oppskrift på lykke, men en oppskrift på dypt forankret mening, offer og verdi. En oppskrift 2,4 milliarder mennesker sier at de følger.
Det er noe i meg som blir dypt bedrøvet av alt fokuset på lykke, for lykke er potensielt noe grunt og farlig. Karismatiske populister og mafialedere har det til felles at de kan gjøre enkeltindivider lykkelige. En lykke som potensielt kan fortære andre mennesker i et dypt helvete. Facebook og rollespill er neppe like farlig, men millioner av mennesker har kastet bort årevis av livet sitt på meningstom underholdning. Selv om jeg er bevisst verdien rollespill har brakt meg av både erfaring og visdom, så har jeg kastet bort altfor mange timer til å forsvare konsumet på en sannferdig måte.
Lykkehormonene kan være en guide dersom vi først har etablert en god mening. Mangler vi den gode meningen, vil signalene lykkehormonene gir oss samlet returnere en divergerende opplevelse. Vi vil føle oss splittet. Vi vil oppleve kognitiv dissonans! Vi vil ønske å fråtse i iskrem når vi er feite og på randen av diabetes. Vi vil ta enda en røyk, selv om vi ble behandlet for lungekreft forrige uke og vi vil ta livet av en uskyldig kjøpmann på ordre fra Tony med spaden. Å avstå fra røyk og is er å fornekte seg selv, i alle fall en del av seg selv. Du vil ikke bli korsfestet for en slik handling, men Tony med spaden – han kan finne på hva som helst dersom du redder kjøpmannen fra hans vrede. Da må du kanskje ta opp ditt kors – og da spørs det om Sokrates hadde rett. Da spørs det om det er bedre å lide urett på grunn av andres urettferdighet enn selv å påføre andre urett, uansett hvilken jordisk skjebne som måtte følge.
Livets fortelling
I et rollespill fører vi karakteren vår igjennom en fortelling. En fortelling som etter alle hensikter er meningen med spillet. Underveis støter vi på problemer som må løses. Disse problemene kan summeres opp til både mål og delmål, men viktigst av alt – et riktig godt eventyr. Hadde det ikke vært et godt eventyr, ville vi ikke ønsket å delta i spillet overhodet. Det er noe å tenke på når vi betrakter vårt eget liv. Hvilket eventyr er vi på? Er det en god fortelling? Har vi en god rolle? Er vi på de godes side? Sikter vi høyt nok til at historien blir et riktig godt eventyr?
Veldig bra innlegg!
Takk for det 🙂