Optimalisering og forsaking av variable kostnader

Variable kostnader kan reduseres på to måter; ved å avstå kostnaden eller ved å redusere/optimalisere kostnaden. Reduksjon krever ingen forsakelse slik avholdenhet gjør. Reduksjon er rett og slett å optimalisere kostnaden til et gitt konsum eller forbruk. Det handler rett og slett om å kjøpe det man ønsker seg på tilbud eller hos rimeligste forhandler. 

Selv sier jeg ikke «nei takk til reklame». Postkassa fylles stadig opp av ulike tilbud på blant annet dagligvarer. Disse tilbudene inngår i ukes planleggingen. Jeg (eller oftest min kone) handler dagligvarer en gang i uken. I forkant av dette føres handlelister. Ja, i flertall. En liste for hver kjede som lokker med gode tilbud. Vi vet fra før hvor det lønner seg å handle de fleste varer til ordinærpris og tar selvsagt hensyn til det i planleggingen. Det er åpenbart lite å spare på tilbud dersom det kun tjener til å legitimere økt konsum, derfor har vi en regel som sier at vi ikke skal handle varer på tilbud som vi ellers ikke ville kjøpt til fullpris. Vi spiser altså ikke konfekt som lørdagsgodt selv om det var på tilbud tidligere samme uke. En annen positiv side med dette er at du blir eksponert for flere butikkers datovarehyller. Her kan du spare miljøet og ytterligere optimalisere kostnaden ved dagligvareinnkjøp. Derfor går vi alltid til den butikken vi regner med å handle minst varer først.

Denne øvelsen fremstår kanskje noe tidkrevende, men her optimaliserer man altså kostnader uten å kutte forbruket. Livskvaliteten er altså intakt, intet forsakes, kun noen skarve minutters planlegging og en tur eller to ekstra innom dagligvaren. I tillegg gjør denne handlingen noe med deg som person. Du blir automatisk mer prisbevisst, med det resultat at du raskt overfører øvelsen til andre deler av kostnadsoptimaliseringen din.

Det er åpenbart at enkelte livsstiler er i uoverensstemmelse med «et balansert og nøkternt liv». Det finnes måter å leve på som rett og slett er så økonomisk håpløse at optimalisering av det rett og slett umulig kan gi tilstrekkelig godt resultat. Jeg vil også hevde at et ubalansert hedonistisk liv gir bæreren av det langt alvorligere problemer på sikt enn kun de økonomiske, men det får vi eventuelt behandle siden. Ettersom variable kostnader for den enkelte kan innebære alt fra dyre klær til samling av plastfigurer blir det vanskelig i behandle temaet spesifikt. Jeg vil derfor forsøke å belyse kostnadsspørsmålet fundamentalt. Jeg vil i det følgende skjele til Maslows behovspyramide og suksessivt jobbe oss nedenfra og opp. Stopp gjerne opp underveis og forsøk å besvare spørsmålene før du leser videre.

Hva trenger vi for å sikre våre fysiologiske behov?

Vi trenger blant annet vann, mat, husly, søvn, klær og fysisk aktivitet. I praksis er våre fysiologiske behov dekket hvis kroppen får det den trenger for å unngå fysisk smerte og død. Så hva koster det å unngå fysisk smerte og død? Nøyaktig hvor mye penger må vi betale for å sikre våre fysiologiske behov? Hvis man virkelig ønsker å spare penger kan man her få til ekstreme besparelser hvis man er villig til å gå langt nok. Det finnes folk som har oppnådd finansiell uavhengighet ved å kutte kostnader nærmest til null. Enkelte av disse blogger i disse dager om dette. Det er ikke intensjonen med denne bloggen å promotere et slikt liv. Vi er mennesker og vi skal leve verdige, kjærlige og dydige liv med sterkt innslag av selvrealisering, ære og respekt.

Hva trenger vi for å oppnå trygghet?

Jeg vil hevde at trygghet nærmest er gratis i land med høy grad av velferdstilbud så fremst man overholder lover og regler samt oppfører seg innenfor kulturens toleranser. Det fordrer selvsagt at politi og rettsvesen ikke er altfor korrupt og at helsevesenet har kapasitet og kompetanse til å sikre befolkningen fra både kjeltringer og infeksjoner. Unntaket i Norge er forsikringer til bolig og enkelte helsetjenester som sjeldent dekkes av det offentlige. Hvis du ikke har bil, reiser kun i EU og kjøper lite ting kan trygghet nærmest reduseres til en innboforsikring på 1000kr/år og hengelås på boden.

Hvilket sosiale behov har vi?

Vårt sosiale behov er egentlig å høre til en eller flere flokker. Denne flokk tilhørigheten finner de aller fleste i kjæreste, familie og venner, men også jobb, idrettslag, kirke og foreninger kan bidra til å fylle dette behovet. Det fine er at dette koster ingenting annet enn anstendig adferd fra din side, men returnerer likevel en avkastning større enn all verdens gods og gull!

Hva innebærer anerkjennelse?

I vår søken etter anerkjennelse mistenker jeg at mange av våre største synder kommer til overflaten. Luksuskonsum, dyre biler, klokker og vesker. Alt dette er nok direkte kostnader knyttet til vårt behov for anerkjennelse og status. Ulike grupper søker anerkjennelse på ulike måter. En råner veies i diameteren på felgene, en professor i antall publikasjoner og ei idrettsstjerne i hennes sportslige prestasjoner. Slik sett er nok miljøet vi har valgt å leve i langt mer predikerende på vår adferd enn vi liker å innrømme. Vi søker anerkjennelse der vi ferdes og dermed determineres i høy grad hva vi erverver eller gjør for å oppnå den. De som vandrer i miljøer som fremelsker positive prestasjoner, dydighet og nøkternhet skal selvsagt ikke bryte ut av det. Poenget er ene og alene å få etablert bevissthet rundt det faktum at en svært høy andel av konsumet vårt er knyttet opp mot behovet for anerkjennelse. Søk for all del ikke anerkjennelse i ting, men heller i gode gjerninger, kunnskap og positive prestasjoner. For å bryte ut av et uheldig mønster tror jeg vi vil trenge en høy grad av bevissthet og ikke minst selvsikkerhet. Vi er ikke summen av våre eiendeler, men summen av våre tanker og handlinger.

Bevissthet vedrørende anerkjennelse må etableres før vi når det øverste nivået i behovspyramiden. Min påstand er at de fleste av oss feiler i forsøket på å oppnå tilstrekkelig grad av selvrealisering fordi vi er så opptatt av å erverve anerkjennelse for tingene våre. Dyre viner, malerier og klær vitner om utsøkt smak. Flott bolig i godt nabolag vitner om eksklusivitet vel så mye som medlemskap i golfklubber og seilerforeninger. Hyppig frekventerte restaurantbesøk og eksotiske ferier gjør mye av det samme. Alt dette øker vår status i miljøer som fokuserer på slikt, dessverre gjelder det de fleste miljøer fra middelklassen og opp. Arbeiderklassen er ikke vesens forskjellig. Eneste forskjell er at overnevnte konsum ofte vekker forakt hos disse, men det hindrer dem ikke i å leve minst like hedonistisk med de midler dem har til rådighet. Mekanismen er den samme, forskjellen ligger i hva mekanismen kverner.

Jeg tror de fleste bør fokusere på å optimalisere livet sitt etter behovene Maslow etablerte for de tre nederste nivåene. Fysiologiske behov tilstrekkelig optimalisert innebærer et nøkternt konsum av mat og drikke, en boenhet og ei god natts søvn. Trygghetsbehovene dekkes primært av velferdssamfunnet, noe strengt talt de fysiologiske også gjør om du faller ut av samfunnet. De sosiale behovene kan åpenbart ikke det offentlige garantere for. Jeg vil hevde at det aller meste av lykke i livet springer ut fra dette nivået. Kjærlighet, familie og venner og diverse sosiale grupper bringer enorm glede til deltakende individer hvis dem også oppfører seg godt. Derfor er dydighet den fremste kilde til lykke. Følg den gylne regel; «det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du også gjøre mot dem». Sokrates sa noe av det samme; «det er bedre å lide urett på grunn av andres urettferdighet enn selv å påføre andre urett, uansett hvilken jordisk skjebne som måtte tilfalle deg». Anerkjennelse skal vi søke der den gjør oss godt. Det finnes mye tom status og destruktive hedonistiske miljøer. Bryt ut av disse og søk anerkjennelse for dydighet, kunnskap og standhaftighet. Da har du bygget karakter og samtidig kuttet kraftig i faste så vel som variable kostnader.